Sidsel Bjørneby har en fartstid på over 50 år som ergoterapeut. Hun utdannet seg som ergoterapeut i 1964, og har vært brennende opptatt av at man bør jobbe med ergoterapifaget fra to retninger – det er ikke nødvendigvis bare mennesket som skal forandre seg i forhold til verden, men man også kan tilpasse verden, det vil si omgivelser og produkter, til mennesker. Hun har vært en pådriver for hvordan man jobber i ergoterapifaget i forhold til demens. Vi spurte henne om tiden da hun jobbet i Geriatrisk ressurssenter og hvordan det var å jobbe med oppstarten av Almas Hus.
”Jeg jobbet i Geria som det da het, jeg tror det var fra 2006 til 2010. Nå heter det Geriatrisk ressurssenter. Mens jeg jobbet der ble vi interessert i å utvikle en visningsleilighet som kunne vise demensvennlige produkter og innredning. Ved University of Stirling i Scotland har de en slik leilighet. Vi dro dit for å se hva de hadde gjort og da vi kom tilbake satte vi i gang med å planlegge det som nå er kjent som Almas Hus. Det var en lang prosess med mye arbeid og mange involverte. Kommunen vedtok at den skulle ligge på Aker sykehus og da Geriatrisk ressurssenter åpnet der, var Almas hus en del av det. Almas Hus var det første slike senteret i Norge og ble kalt for Velferdsteknologisk senter.
Det ble vellykket og er det fortsatt i dag. Men det er viktig at det ikke støver ned, det er viktig at teknologien hele tiden er oppdatert og at det kommer gode, nye produkter inn. Besøkende er fagfolk, personer med demens, deres pårørende og planleggere. På Almas Hus er det fokus på løsninger for trygghet og mestring, demensvennlige omgivelser og det å opprettholde kontakt med andre mennesker. Det er viktig å forhindre fall, brann og vandring. Dette er personalet på Almas hus, og selvsagt pårørende, spesielt opptatt av. Disse tingene gjør at mange pårørende ikke ser noen annen mulighet enn å plassere sine eldre på sykehjem. En sykehjemsplass koster i Oslo kr 8-900 000 årlig. Det koster også samfunnet mye når eldre blir så dårlige til bens at de faller og skader seg, eller at de glemmer å slå av komfyren så det oppstår brann, eller at de er så forvirret at de går ut og ikke finner veien hjem. Det er ingen som ønsker at slike uhell skal skje, men det går an å tilrettelegge slik at de som ønsker det kan bli boende hjemme lengre. Og de aller fleste eldre ønsker å bli boende hjemme lengst mulig. Jeg jobber ikke like mye på Geriatrisk ressurssenter nå, men jeg er fortsatt tilknyttet og er av og til innom. Senteret utvikler seg stadig, og det er spennende å se alt det nye som skjer der”.
Seniornett
”På slutten av 90-tallet begynte teknologien for alvor å tre inn i alles hverdag, så det var et behov at også eldre skulle ta i bruk teknologien. I 1997 begynte jeg å jobbe med prosjektet Seniornett, og tanken bak prosjektet var at eldre skulle komme på nett, og at man skulle kunne stille krav til at nettet er tilpasset eldre. Målsettingen var at tusen eldre personer skulle kunne komme på internett. Vi lærte opp ti og ti av gangen og tanken var at de skulle da skulle lære opp andre igjen, slik at prosjektet ble selvgående. De første ble kalt superbrukere og de kunne veilede andre seniorer. Virksomheten har hatt ”knoppskyting”. Nå er det tusenvis av Seniornettere, og Seniornettgrupper over hele landet. Mange av Seniornetterne er med i ulike EU-prosjekter. ”
EU-prosjekter
”Jeg har jobbet i flere EU-forskningsprosjekter som har dreid seg om eldre og teknologi, blant annet for Memas (da Mylife). Jeg har vel vært med i om lag 12 store EU-prosjekter opp i gjennom. Jeg har derfor vært mye rundt om i verden, jeg har blitt invitert til å holde foredrag i Australia, Washington og i store deler av Europa. Det har vært moro å holde på med det. Det er jo mange interessante mennesker jeg har møtt opp i gjennom årene, og det er fortsatt gøy å treffe igjen mennesker jeg har møtt i andre land på prosjekter og konferanser tidligere.”
En dame med mange jern i ilden
”Det er mange andre ting jeg har lyst til å holde på med nå, vet du. Blant annet er jeg med i Bestemødre for Fred. Vi er en gjeng med bestemødre som ønsker å bidra til bevisstgjøring rundt fredsarbeid. Det er mange bestemødre med variert bakgrunn i gruppa. Du finner oss utenfor Stortinget eller på gata i sentrum hver onsdag mellom 11:30-12:30, der vi deler ut løpesedler til forbipasserende. Vi lager løpesedlene selv hver uke, og deler faktisk ut rundt 1000 løpesedler på en time, det er ikke verst. Men du vet, det er ikke så lett å takke nei til en løpeseddel fra en hvithåret bestemor”, sier Sidsel lurt med et sjarmerende smil.
Sidsel har vært brennende engasjert i å tilpasse teknologi for dem som har levd noen år, som hun sier selv. Og det er dette som gjorde at hun fikk tildelt Kongens fortjenestemedalje i 2011. Hun ble tildelt utmerkelsen for sitt arbeid med ergoterapifaget og hennes brennende engasjement for at mennesker med funksjonsnedsettelse skal kunne delta aktivt i samfunnslivet.
