March 12, 2015 No Comments
Pårørendeskolen i Oslo er et byomfattende kurs- og kontaktsenter for pårørende og helsepersonell i demensomsorgen.Pårørendeskolen er en del av Engelsborg ressurssenter for eldre og pårørende, og drives av Kirkens Bymisjon. Vi var så heldige å få lov til å komme på besøk og intervjue Inger Molvik som er teamleder der.Skrevet av Anja Elise Vålbekk for Mylifeproducts.
Hvilke tilbud har dere til pårørende?
Pårørendeskolen tilbyr kurs som er på fire kvelder over fire uker. Kurset er på totalt tolv timer. Kurset er ment å gi kunnskap om og forståelse av demenssykdommene. Kurset omhandler tema som sykdomslære, kommunikasjon, etikk/vanskelig adferd, møte med hjelpeapparatet/vergeordninger, tap/sorgreaksjoner og identitet/minner/sanser.
Vi har også et heldagskurs som inneholder de samme temaene som kurset nevnt ovenfor. Det er for de som av ulike grunner ikke har tid til å ta det over fire kvelder. Vi anbefaler likevel å ta kurset som går over fire kvelder, for på kveldskursene er det bedre tid for deltakerne å snakke med hverandre. Vår erfaring er at det å snakke med andre som er i samme situasjon, er noe av det som hjelper de aller mest.
Hvordan opplever pårørende møtet med demenssykdommen?
Møtet med demens kan være overveldende. Det er mange som vet ganske lite om sykdommen. Og mange har også et ganske snevert bilde av demens. Før man blir kjent med de mange sidene ved demenssykdommen, kan det være lett å tenke på en person som er syk både mentalt og mangler fysiske egenskaper, at de bare sitter i en stol og ikke kan snakke eller spise selv. Men det er faktisk sånn at demenssykdommen har like mange uttrykk som det er mennesker med demens. Det er mange diagnoser som samles inn under demensbegrepet.
Hva er det dere hører igjen oftest fra pårørende?
Det kan være opplevelsen av omsorgsskvisen og den situasjonen de plutselig befinner seg i. Pårørende bekymrer seg ofte over hva som forventes av dem, eller de er bekymret for at personen med demens ikke vil ta imot hjelp. De har masse dårlig samvittighet. Vi bruker mye tid på disse temaene i samtalegruppene. Jeg bruker ofte et eksempel fra en kjent situasjon vi ser når vi er ute og flyr. Da vises det på monitorene at hvis det blir en nødlanding så må man huske på å ta masken på seg selv, før man hjelper andre. Dette gjelder også for pårørende for demente, man må huske å ta vare på seg selv for at man kan være i stand for å hjelpe andre. Og så er det det at man i en familie har ulike roller og ulike måter å angripe en situasjon. Det kan føre til stress og diskusjoner. Da er det viktig med god kommunikasjon innad i familien. Dette er noe vi kan veilede i.
Hva er det pårørende føler hjelper mest i deres situasjon?
Mange som har deltatt på våre kurs eller samtalegrupper er veldig takknemlige for at de kan komme til oss og få råd og ikke minst møte andre som er i samme situasjon. Vi er ingen medlemsorganisasjon som for eksempel Nasjonalforeningen, så mange er bare tilknyttet senteret her i løpet av en kortere periode. Men det er flere som holder kontakten med oss.
Hva savner du i den offentlige debatten som angår demens?
Det er veldig mye bra som skjer rundt demenssaken. Og kanskje spesielt etter TV-aksjonen i 2013 hvor midlene gikk til Nasjonalforeningen for folkehelsens demensarbeid. Vi trenger å høyne folks kunnskap om demens. Som jeg var inne på i sted, så kan folks bilde av demens være ganske snevert. Et demensvennlig samfunn er et vennlig samfunn. Bestrebelsen mot et demensvennlig samfunn vil gagne oss alle, med eller uten demens. Mange føler på en skam og vil ikke be om hjelp. Og på den andre siden er det de som ikke tror på at enkelte har demens, fordi de fungerer «for godt».
Jeg savner også en kartlegging av hvor mange som har demens i Norge. Tallene varierer rundt 70 000 med bakgrunn i tall fra en nederlandsk studie fra 1995. Det er faktisk ingen klare tall fra Norge.
Hva tenker du om fremtiden og den økende andelen eldre i landet?
Man kan finne mye hjelp og støtte i teknologien. Det fins mange muligheter i teknologien. Det er flere tilbydere, som har gode intensjoner om å hjelpe. Men det er mange av disse teknologiske verktøyene/løsningene som er altfor kompliserte. Er de for kompliserte, greier ikke personer med demens å benytte seg av dem.
Vi erfarer at det er stadig flere som er interessert i å benytte seg av GPS-teknologi. Det kan lette hverdagen for både bruker og pårørende. Pårørendeskolen i Oslo har holdt kurs i bruk av GPS i forhold til personer med demens. Her la man vekt på de etiske dilemmaene og lovverket for slik bruk, og hva pårørende bør tenke gjennom i forhold til organiseringen rundt bruken av GPS.
Vil du lese mer om arbeidet til Pårørendeskolen eller Kirkens Bymisjon, se her.
