Hvem er teknologien til for?

Ikke for oss i kantinekø i hvert fall. Tidligere hadde kantinedama alle prisene i hodet og tastingen gikk unna i en fei.  Nå må hun først trykke på kategori, så på underkategori og så på spise her eller ta med, før hun kan aktivere prisen.  Det er opplasting av minst tre skjermbilder det, før jeg kan betale. Og køen fylles opp. Informasjonen kommer sikkert direkte i riktig kategori med informasjonsflyt til lagerbeholdning, automatiserte bestillingssystemer og regnskapsstatistikker. Men tilfører dette merverdi for meg som står i den køen, og bare skal betale for en kaffekopp før jeg må løpe videre til neste møte?

Innføring av velferdsteknologi
Denne opplevelsen kan lett overføres til andre virkeområder, for eksempel innføring av velferdsteknologiske løsninger. Hvem tas med på råd når man skal lage nye tekniske løsninger i de tusen hjem? Er det menneskene som skal bruke dem, eller er utviklingen drevet av effektiviseringsbehov i det offentlige? Risikerer vi at de offentlige satsingene på velferdsteknologiske programmer resulterer i at enkeltindividene blir sittende i “kassakøen” med løsninger som ikke er tilpasset deres behov?

Teknologirådet kom i 2009 med sine anbefalinger knyttet til omsorgsteknologi: “Omsorgsteknologi bør tilbys alle brukere”. I sine anbefalinger delte Teknologirådet inn omsorgsteknologi i følgende områder: Kroppssensorer, Smarthusteknologi, Sporingsteknologi, Automatiserte maskiner og Administrativ teknologi. Beskrivelsen av disse teknologiene er gjort med utgangspunkt i overvåkning og varsling eller forenklet arbeidsflyt. Dette perspektivet er også videreført i de offentlige utredninger og stortingsproposisjoner på feltet.

Hvilken teknologi ønsker brukerne seg?
I oktober 2013 fikk jeg delta på en fokusgruppe hvor mennesker i alderen 72 til 91 ble intervjuet om hvilke tekniske hjelpemidler de kunne tenke seg å ha i sitt hjem. Gruppen var ikke uvillig til å ta i bruk nye teknologiske løsninger så lenge de selv kan bestemme hvilke løsninger det skal være og om og når de skal tas i bruk. Dette gjaldt både overvåkning av helsetilstand (Kroppssensorer), Smarthusteknologi, Sporingsteknologi og Automatiserte maskiner, så lenge de selv kan styre når teknologien skal være av eller på. Gruppen var også opptatt av at man ikke måtte gjøres avhengig av teknologien, men at alle funksjoner også kunne brukes og fungere like godt manuelt.  Det gruppen etterlyste var universell utforming, og gruppen nevnte spesielt at Touch-skjermer for styring av lys og varme ikke er en god ting, det er ikke intuitivt for alle, og er vanskelig å bruke for mennesker med nedsatt syn. Dette siste punktet støttes også av forskning utført ved Nasjonalt kompetansesenter for bevegelsesforstyrrelser ved Stavanger universitetssjukehus, hvor resultatene viser at styring av lys fra en IPad oppleves ulogisk for mange eldre, og at mennesker med kognitive lidelser har problemer med å lære nye ting.

Fokusgruppen etterlyste altså ny teknologi med høy grad av brukervennlighet. Store “knapper” og logisk struktur for av og på-funksjoner.  Sitat: “Jeg vil ha en vaskemaskin med bare tre knapper: To med forhåndsdefinerte programmer, og en av/på-knapp”. De ønsket seg også systemer for å finne igjen ting som er forlagt, og dersom de skulle ha stemmestyring av ting i heimen var det et klart krav at stemmen måtte være en stemme de kjenner fra før, eller at de selv har mulighet for å spille inn beskjeder til seg selv.

Dersom man skal forsøke seg på en konklusjon så vil altså den være at det er viktigere å lage “vanlige ting” brukervennlige, slik at man kan fortsette med de aktiviteter man allerede gjør. For eksempel bør en kalender fremdeles være en kalender selv om den er elektronisk. Den må være enkel, intuitiv og brukervennlig.

Ta brukerne med på råd
Teknologi kan aldri erstatte menneskelig kontakt, og vi må passe på at det vi utvikler ikke bidrar til utestengning og manglende mestringsfølelse for dem vi ønsker å hjelpe. Dersom alle er med kan teknologien bidra til inkludering, mestring og en bedre hverdag dersom vi utvikler de riktige tingene.

Selv om evnen til læring er betydelig redusert og sviktende korttidshukommelse har begynt å gjøre seg gjeldende, kan man for eksempel gjøre seg nytte av all den fantastiske informasjonsmengden som er tilgjengelig i verdensveven. Det finnes teknologi som gjør dette mulig, også for de som ikke ønsker “å ta i” en datamaskin. La oss ikke glemme mennesker med spesielle behov når vi utvikler nye teknologiske løsninger. Alle bør få ta del i de muligheter som teknologien gir!

Jorun Pedersen
februar 2015